JEG FØLER MEG ENSOM

… men ikke alene

Ensom.. Det er rart å kjenne på følelsen av ensomhet, samtidig som man vet man ikke er alene i denne store vide verden. Det er en merkelig følelse, dette med å føle på ensomheten. Noen kvelder er definitivt verre enn andre kvelder. Mørket senker seg ute, noe som resulterer i at tankene spinner, og jeg kjenner på ensomheten sterkere enn ellers. Ensomheten over å tenke som jeg gjør. Samtidig så vet jeg at jeg ikke er alene. Det er forvirrende.. Det er slitsomt.

Jeg har venner og familie, jeg blir invitert på ting.. Jeg vil noen ganger, andre ganger må jeg tvinge meg ut døren. Jeg orker ikke. Jeg vet ikke hvordan humøret mitt kommer til å være i løpet av kvelden, vil ikke ende opp med å skuffe noen. Jeg er sliten. Samtidig tror jeg det har noe med årstiden vi er inne i, å gjøre. Jeg blir ofte sånn på denne tiden. Mer sliten og lei. Utmattet av mørket. Rett og slett mørke- eller vinterdeprimert. Det er rett og slett en depresjon som tydeligvis er sesongbasert. I år kjenner jeg nok ekstra på den, da pappa ikke lenger er blant oss, og vi nærmer oss høytider og ikke minst bursdagen hans. Samtidig prøver jeg å holde motet oppe og være så positiv som jeg klarer å være – rett og slett for pappa sin skyld også.

Jeg leser ofte at det er tabu å snakke om at man er ensom eller kjenner på en ensomhet (enten man føler man ikke har venner eller familie, eller kjenner det på den måten jeg gjør), og det er jeg i grunn litt enig i at det er også. Føler ofte at det har seg slik at man skal fremme det fine, det gode – og ikke det som gjerne er vanskelig og vondt. For meg er det viktig å være ærlig – spesielt med de rundt meg. Åpenhet er viktig.

Er du ensom, så er du ikke alene. Snakk med noen, åpne hjertet ditt. Det blir bedre.